Hvis jeg skal være helt ærlig, så skulle jeg ønske at vi ikke trengte Pride.
Jeg skulle ønske at det var en selvfølge at alle mennesker kunne være den de er, elske den de elsker og uttrykke seg slik de ønsker, uten frykt for reaksjoner, kommentarer eller utenforskap. Jeg skulle ønske at inkludering var så naturlig at vi ikke trengte en egen måned for å minne oss på det.
Men så ser jeg at vi fortsatt trenger Pride.
Vi trenger Pride fordi mennesker fortsatt opplever å bli møtt med fordommer. Fordi noen fortsatt føler at de må skjule deler av seg selv for å passe inn. Fordi mange fortsatt vurderer hvilke sider av seg selv de kan vise frem, og hvilke de bør holde skjult.
Og det er nettopp det som treffer meg mest. Jeg tror nemlig at det å bære en maske er noe av det mest slitsomme et menneske kan gjøre.
Gjennom mange år i arbeidslivet har jeg sett hvor mye energi som frigjøres når mennesker får være seg selv. Når de slipper å bruke krefter på å passe inn, forklare seg eller skjule hvem de er. Da kommer kreativiteten, engasjementet, motet og arbeidsgleden frem.
Derfor er arbeidsplassen en av de viktigste arenaene for inkludering. Ikke fordi alle skal være like, men fordi alle skal få være forskjellige. For meg handler mangfold nettopp om det. Ikke om å plassere mennesker i ulike kategorier, men om å erkjenne at vi alle er forskjellige, og at det er en styrke.
Som kvinne i 50-årene kjenner jeg også på et ansvar. Jeg opplever ofte at motstanden mot endring og nye perspektiver ligger sterkere i min generasjon enn hos de yngre. Når jeg ser på Generasjon Z, opplever jeg at de i langt større grad tar mangfold som en selvfølge. De møter mennesker med en naturlig åpenhet som jeg synes vi har mye å lære av.
For min egen del har ikke forståelsen kommet av seg selv. Jeg har utvidet mitt eget perspektiv gjennom nysgjerrighet. Gjennom gode samtaler med barna mine. Gjennom diskusjoner med kollegaer. Gjennom mennesker jeg har møtt. Og ikke minst gjennom sosiale medier som TikTok, hvor jeg får innblikk i et mangfold av mennesker, uttrykk og historier som jeg ellers kanskje aldri ville fått kjenne til.
Jeg har lært at vi ikke trenger å forstå alt for å møte mennesker med respekt. Vi trenger heller ikke være enige om alt. Men vi kan være nysgjerrige. Vi kan lytte. Vi kan forsøke å forstå.
Jeg tenker at vi alle kan bidra litt til å skape mer rom for mangfold. Mitt bidrag er ikke begrenset til juni måned. Jeg prøver å løfte frem verdien av mangfold hele året, samt utfordre noen av de «sannhetene» vi tar for gitt. Og ikke minst adressere at selv om vi «alltid har gjort», så trenger vi jo nødvendigvis ikke fortsette med det. I lederutvikling, i HR-faget, i samtaler med mennesker og i måten jeg møter verden på. Jeg ønsker særlig å bidra til refleksjon i min egen generasjon, fordi jeg tror vi har et ansvar for å gå foran og skape rom for flere perspektiver. Samtidig er jeg glad for at juni kommer hvert år.
Pride minner meg på at dette arbeidet ikke er ferdig. Det får meg til å stoppe opp, gjøre opp status og spørre meg selv: Hva har jeg gjort det siste året for å bidra til at flere mennesker får være seg selv? Og kanskje enda viktigere: Hva kan jeg gjøre det neste året for å bidra til at flere mennesker får være seg selv?
For vi kan alle gjøre litt. Det begynner ikke med store kampanjer eller sterke meninger. Det begynner med hver og en av oss i måten vi møter menneskene rundt oss, hver eneste dag.
Jeg skriver nå denne teksten, og jeg har pyntet sekken min med et lite pride flagg.
Happy pride! 🌈
